En administrasjons-politisk nyordning

Åse (8år) var med naboen på demonstrasjon i Fredrikstad for bedre skolebudsjett. Hun kom tilbake og mente at de hadde vunnet. Og henviste til at Rådføreren skulle ha ombestemt seg.

Rådføreren. Høres ut som en skikkelig godklump av en politiker-administrator.

Fredrikstad triatlonklubb?

Det er en tanke jeg tenker ganske ofte. Med tanke på at jeg har vært med å starte og leder Norges største og beste triatlonklubb (Oslofjord triatlon), så er det en litt rar tanke, men helt ulogisk er det ikke.

Jaja. Neinei. Og sånn går jo dagene.

Definerer triatlon meg?

Jeg husker ikke helt. Tiden går så veldig fort og jeg mister oversikten. Fremtiden kommer mot meg i rasende fart og fortiden er så langt borte. Rart da at nåtiden går så sakte fremover? Kanskje jeg har en form for kronologisk (hvis det er ordet) fartsblindhet kombinert med tunnelsyn?

Men det var ikke det som var poenget.

Jeg husker ikke helt når det var jeg startet å rote med triatlon og triatlon startet å rote med meg. Men det kan ha vært i år 2000. Og snart er det år 2010 etter tømrersønnens fødsel.

På de årene har triatlon tatt ett rimelig solid tak i meg og preger dagene mine. Hver eneste dag tenker jeg på trening, konkurranser eller Oslofjord triatlon. Så til tross for at jeg er en av trialonverdenens snegler, så tilhører jeg den verdenens varig merkede menn og kvinner. Til tross for en moderat aktiv triatlonlivsstil, så er triatlon med på definere hvem jeg er.

Heldigvis liker jeg det.

Prinsipielt lystbetont trening

Som mosjonist trener jeg etter lystprinsippet. Det betyr ikke at jeg trener akkurat det jeg har lyst til akkuart der og da, men at jeg må ha lyst til å trene for at treningen skal være meningsfull.

Rent prinsipielt gjelder dette grunnleggende prinsippet helt absolutt. Jeg trener jo ikke for å konkurrere om penger og jeg trener ikke for å være grei med noen andre. Jeg trener fordi jeg liker å trene og har lyst til det selv.

I praksis er virkeligheten litt annerledes enn prinsippene.

Utgangspunktet er at jeg har lyst til å trene mot et sesongmål eller to og jeg har en slags plan, men i hverdagen er det ikke alltid lystbetont å trene. Med treningsmengde som i løpet av noen måneder skal opp fra 5 timer i uka til 10 -15 timer og mer så starter jeg ikke hver økt med klart hode, en vilje av stål og friske bein.

Det er da jeg må innføre en systembestemt lyst til å trene. Jeg har en generell lyst til å trene, som overstyrer den situasjonsbestemte motvilje.

Men det er faktisk ikke på våren og sommeren problemet med å finne treningslyst er størst. Når veien blir klarere, er lysten til å trene sterkere, selv om belastningene blir større.

Det er nå som jeg trener 4-5 timer i uka at utfordringene er størst. Det er nå jeg sliter med å bekjempe gravitetsfeltet til senga, sofaen eller datamaskinen. Det er nå treningslysten mangler mest.

Og det er akkruat nå kjære leser, at bloggen min sakte våkner til live som trenings- og triatlonblogg igjen.

Bo i container

Jeg kom på en av Norges største poeter i dag. Vet ikke hvorfor. I platesamlingen min med støv på, finnes det en plate av Per Bergersen. PB heter platen som kom ut etter hans alt for tidlige og brutale død. På PB finnes en sang som heter "Bo i container". Den vil jeg lære meg og den vil jeg synge neste gang jeg drikker øl.

Jeg vil ikke gå på jobb.
Jeg vil gå på fylla!
Jeg er ingen hoven snobb.
Samfunnet har skylda!

Samfunnet som hater meg.
Samfunnet som ser på meg.
Samfunnet som hater meg,
og jeg som hater det!

Håper jeg blir drita full,
på mindre enn en time.
Håper det blir masse tull,
for jeg skal gå svime.

Redde småbarn ser på meg,
når jeg går i været.
Redde morer tar dem bort,
og snakker mer om været.

Alle sammen hater meg.
Alle sammen ser på meg.
Alle sammen hater meg,
og jeg vil hate dem!

Bølgefestival på Akerøya

Forrige helg bølgefestivalet jeg. To hele dager festivalet jeg i bølgene. Til tross for lite vind og lite bølger, bølget festivalen frem og tilbake hele helgen.

Bølgefestivalen er barnet til Kajakkentusiasten på Skjærhallen. Under Bølgefestivalen er det meningen at alt fra nybegynnere til de tøffeste av de tøffe skal få testet ut litt grenser og lært noe nytt. Slik sett og sett på andre måter ble det en vellykket helg.

Akerøya er en del av Hvaler og ligger virkelig ut mot havet. Helt uten Rune Rudberg og annen støy, men med en liten mink som pilte frem og tilbake og stjal mat. F.eks. klarte den å få med seg litt ærfugl som tidligere på dagen var slaktet bakpå en kajakk. Stilig. Eiere av plastkajakk trenger ingen skjærefjøl eller slaktebenk for å rense fugl og større vilt. Fugl får lett plass og har du en moskus så trer du en på spissen og spretter den opp. Padleåra kan brukes til å skuffe vekk gørr. Hard core friluftsliv.

Hvordan padleren Petter fanget ærfugl og krabbe? Mest sannsynelig ble ærfuglen tatt med et svært høyt og aggressivt støttetak. Krabbene ble trolig plukket under utføring av en eller to godt utførte eskimoruller på grunna.

Novemberliv i kajakk og telt er lekkert. Jeg hadde liksom ikke tenkt at det var slik det skulle bli i sommer. Da trodde jeg kajakk var en sommeraktivitet. Nå vet jeg så mye bedre og er glad for det.

I starten var det litt lite vind og flatt vann på østsiden, men bølger ble funnet og vi kunne teste ut bølger som brøt over grunner og bølger som brøt over skjær. Prøve sjøl og se på andre som prøvde. Feile sjøl og se på andre som feilet. Mye læring på få timer. Første dag forsiktig. Andre dag med større vilje til risiko.

Og andre dag med hjelm. Det eneste blodet som kom på en av kajakkene var det før nevnte ærfuglblod. Men padling i bølger i større grupper og over skjær innebærer en hvis risiko for å smelle nepa i en stein eller i en kajakk. Da er det fornuftig å ha hjelm på hodet. Rett og slett påbudt. Så det var jammen fint at den eneste tullebukken som ikke hadde med seg hjelm fikk låne en. Tusen takk.

Jeg fikk surfet og jeg fikk gitt kajakken understellsbehandling over svaberg. Jeg fikk badet i kjølig vann og prøvd på redning. Og jeg fikk kake, nøtter, sjokolade, kjeks og annet. Mat, mat mat over hele linja.

Mine bilder fra turen er så snille. Det er fordi jeg ikke hadde nerver til å ta bilder når det var som mest rocka. Derfor har jeg lånt et bilde fra Mr. Kajakkentusiasten. Så kan dere jo gjette på hvilke bilder som er mine og hvilket som Halvor sitt.

Den var vanskelig tenker jeg?

Vil du se mappa di?

Dette er strengt tatt en litt forsinket nyhet, men det kan jo være at det er noen som ikke har fått den med seg. Sjefen for PST (Politiets sikkerhetstjeneste) Jørn Holme ble utnevnt til ny riksantikvar i Statsråd 26. juni.

Hvis noen skulle lure på hvor mappa deres er og vil se den, så vet dere hvor dere skal henvende dere!

Fint på vannet

Jeg satt og så på padlebilder fra denne høsten og kom til at jeg har kommet et lite stykke fra jeg startet å padle på sensommeren. Kastet ut i sterk vind og høye bølger fra første stund. Usikker og vettskremt første dagen, noe mer rolig den andre og hektet den tredje. Kajakkjøp den fjerde.

Det å padle i skjærgården passer meg. Det passer kroppen min og det passer lynnet mitt. Det er utrolig fint å gli over vannet i et lite plastskall når bevegelsen skapes av egen kraft. Jeg lukter, hører og ser alt og er tett på elementene. Jeg håper stadig å se sel, men trøster meg med hegrer, ærfugl, alker og skarv.

På vannet er det fint å være to, alene eller i en liten gruppe. Større grupper gjør at jeg ikke får med meg alt som skjer, eller ikke skjer, rundt meg. Større grupper gjør at jeg stresser med å ikke dulte borti og være i veien. Men større grupper gir mulighet til mer læring, mer skravling og mer spising.

Forskjellen på padling og triatlon er markant på mange områder. Padling er helt klart trening, men treningsaspektet ligger veldig i bakgrunnen. Farten er moderat, pulsen er lav og timene går. Jeg padler. Stopper opp. Ser. Hører. Jeg blir sterkere i bryst, mage, rygg, armer og skuldre, men det er ikke målet med turen. En forskjell på triatlon og padling er at padlere stopper opp. Det er legitimt å ta pauser. Vi stopper opp og ser og stopper opp og skravler. Og spiser. Noen ganger går vi i land og noen ganger legger vi båtene ved siden av hverandre, holder fast og starter etegildet til vanns. Driver av gårde i samlet flokk og spiser banankake, sjokolade, griffelbiter, nøtteblanding og kjeks. En dag lærer jeg meg nok til å ta med meg mer enn min egen nøye tilmålte rasjon.

Det er deilig å ha funnet en aktivitet uten stress og uten måloppnåelse som regnes i pulsslag, timer, minutter og sekunder. Det vil ikke si at padling er uten klare mål om forbedring, men de er for meg på et annet plan. Jeg vil lære eskimorulle. Jeg vil mestre store bølger og hvite bølger. Jeg vil lære meg diverse åreteknikker. Jeg vil rett og slett utvikle meg til å bli en kompetent padler. En padler som er selvhjulpen og trygg når jeg er alene på vannet, ikke er en hindring for andre medpadlere og som kan hjelpe til på en trygg og god måte hvis noen havner i vannet og trenger assistanse. Slike mål.

Og mål som regnes i bilder i kamera, bilder på netthinnen og frisk luft i lungene. Den deilige følelsen å putte en sliten padlehånd ned i iskaldt vann. Den deilige følelsen å gå i land på et skjær og strekke beina etter to timer i et ganske hardt sete. Den lille store opplevelsen det er å padle rundt Hankø, inn i en vik og gli sakte inn på en Dåhjort. Da føler jeg meg vagt beslektet med en av de fangstmennene som var avhengige av å mestre kajakken for å overleve.

Bølgepadlehelg på Akerøya

To dager har jeg tilbragt på og rundt Akerøya på Hvaler. På leit etter bølger. Grunnen til bølgeleitingen var Bolgefestivalen til Kajakkentusiasten.

Mer vil bli skrevet om dette, men først av alt: Det ble fantastiske dager, noen skikkelig fine bølger, en velt og et skikkelig hårete nestensammenstøt med fast, norsk svaberg.

Padling er fantastisk.