Jeg satt og så på padlebilder fra denne høsten og kom til at jeg har kommet et lite stykke fra jeg startet å padle på sensommeren. Kastet ut i sterk vind og høye bølger fra første stund. Usikker og vettskremt første dagen, noe mer rolig den andre og hektet den tredje. Kajakkjøp den fjerde.
Det å padle i skjærgården passer meg. Det passer kroppen min og det passer lynnet mitt. Det er utrolig fint å gli over vannet i et lite plastskall når bevegelsen skapes av egen kraft. Jeg lukter, hører og ser alt og er tett på elementene. Jeg håper stadig å se sel, men trøster meg med hegrer, ærfugl, alker og skarv.
På vannet er det fint
å være to, alene eller i en liten gruppe. Større grupper gjør at jeg ikke får med meg alt som skjer, eller ikke skjer, rundt meg. Større grupper gjør at jeg stresser med å ikke dulte borti og være i veien. Men større grupper gir mulighet til mer læring, mer skravling og mer spising.
Forskjellen på padling og triatlon er markant på mange områder. Padling er helt klart trening, men treningsaspektet ligger veldig i bakgrunnen. Farten er moderat, pulsen er lav og timene går. Jeg padler. Stopper opp. Ser. Hører. Jeg blir sterkere i bryst, mage, rygg, armer og skuldre, men det er ikke målet med
turen. En forskjell på triatlon og padling er at padlere stopper opp. Det er legitimt å ta pauser. Vi stopper opp og ser og stopper opp og skravler. Og spiser. Noen ganger går vi i land og noen ganger legger vi båtene ved siden av hverandre, holder fast og starter etegildet til vanns. Driver av gårde i samlet flokk og spiser banankake, sjokolade, griffelbiter, nøtteblanding og kjeks. En dag lærer jeg meg nok til å ta med meg mer enn min egen nøye tilmålte rasjon.
Det er deilig å ha funnet en aktivitet uten stress og uten måloppnåelse som regnes i pulsslag, timer, minutter og sekunder. Det vil ikke si at padling er uten klare mål om forbedring, men de er for meg på et annet plan. Jeg vil lære eskimorulle. Jeg vil mestre store bølger og hvite bølger. Jeg vil lære meg diverse åreteknikker. Jeg vil rett og slett utvikle meg til å bli en kompetent padler. En padler som er selvhjulpen og trygg når jeg
er alene på vannet, ikke er en hindring for andre medpadlere og som kan hjelpe til på en trygg og god måte hvis noen havner i vannet og trenger assistanse. Slike mål.
Og mål som regnes i bilder i kamera, bilder på netthinnen og frisk luft i lungene. Den deilige følelsen å putte en sliten padlehånd ned i iskaldt vann. Den deilige følelsen å gå i land på et skjær og strekke beina etter to timer i et ganske hardt sete. Den lille store opplevelsen det er å padle rundt Hankø, inn i en vik og gli sakte inn på en Dåhjort. Da føler jeg meg vagt beslektet med en av de fangstmennene som var avhengige av å mestre kajakken for å overleve.
